Fra "litt intens" til AuDHD med PDA – en historie du ikke vil gå glipp av

Har du noen gang kjent deg «litt for mye»? Litt for intens, litt for sliten, litt for overveldet av helt vanlige ting? Mange voksne går gjennom livet med en følelse av å ikke helt passe inn, uten å forstå hvorfor.

Instagramkontoen @medhjerteforhjernen drives av en modig kvinne som trodde hun bare var litt annerledes – helt til kroppen sa stopp og puslespillet begynte å falle på plass. Historien hennes er rå, ekte og full av gjenkjennelse for deg som lever med – eller jobber med – ADHD, autisme og nevrodivergens.

Jeg trodde jeg hadde en helt vanlig hjerne – helt til jeg fylte 37

I 37 år trodde jeg at jeg hadde en helt vanlig hjerne. Litt vimsete kanskje, litt overtenkende, litt var for lyder og lukter – men hvem er ikke det, liksom? Jeg gikk på skolen, tok en utdanning, fikk meg jobb, mann, barn og hus. Sånn sett var alt på stell. På overflaten.

Men inni meg? Der var det kaos og store følelser. Allerede som barn kunne jeg prate hull i hodet på folk, jeg sang konstant, stilte spørsmål om alt og hadde et følelsesliv som skiftet like raskt som været. Jeg trodde det var sånn det var å være meg. At jeg bare var litt “intens”.

Det jeg egentlig brukte hele livet på, var å prøve å være som alle andre. Jeg visste bare ikke at det var det jeg drev med.

Etter hvert begynte det å rakne i sømmene. Jeg var konstant sliten, overveldet, overstimulert – og stadig inn og ut av sykemeldinger. Jeg kom meg aldri gjennom et helt skoleår eller arbeidsår uten å bruke sykedager eller å bli sykemeldt. Til slutt kjentes det ut som om hele systemet kollapset. Jeg var totalt paralysert, både fysisk og mentalt. Kroppen ville ikke mer.

Noen måneder tidligere hadde jeg vært på rehabiliteringsopphold, og legen der hadde sett meg dypt inn i øynene og spurt: “Har du vurdert om du kan ha ADHD eller autisme?” Jeg fnyste litt av det da. Det virket for stort. For rart. For mye. Men da smellen kom, tok fastlegen min grep. Han henviste meg til DPS. Og jeg? Jeg fikk full panikk og et snev av imposter syndrome – for hva om det bare var meg det var noe galt med?

Spoiler: det var det ikke.

Diagnosen jeg fikk var ADHD, kombinert type – og det forklarte så mye. Alle de små tingene jeg hadde sett på som personlighetstrekk eller svakheter – prokrastinering, paralyse, den sosiale utmattelsen, behovet for kontroll, panikken over små endringer, og måten jeg ikke husket noe av det jeg leste – alt fikk et navn.

Jeg leste bøker, men husket ingenting. Jeg måtte skrive notater og pugge dem ordrett for å huske noe som helst – og notatene forsvant fra hodet idet jeg gikk ut av klasseromsdøra. Det var ikke latskap. Ikke særhet. Ikke “høysensitivitet” heller, faktisk. Det var en hjerne som hadde brukt hele livet på å kompensere og kamuflere.

Jeg startet på ADHD-medisin i håp om å få litt mer fokus og energi. Og det fikk jeg. Men jeg fikk også noe annet på kjøpet: en indre ro jeg aldri hadde kjent før. Den konstante indre driven jeg alltid hadde trodd var angst, viste seg å være hyperaktivitet. Og da den stilnet, ble det plutselig plass til å kjenne etter.

Det var både magisk og brutalt. Følelser jeg hadde presset unna i årevis, kom veltende. Jeg ble mer meg selv – og samtidig måtte jeg innse at jeg aldri helt hadde visst hvem det var.

Medisinen tok av lokket på trykkokeren. Og under der lå ikke bare ADHD – men også autistiske trekk jeg hadde maskert bort i årevis. Jeg begynte å forstå hvorfor jeg alltid har hatt behov for å planlegge alt i detalj. Hvorfor jeg kan få panikk hvis noen sier “vi tar det som det kommer”. Hvorfor jeg aldri har trivdes i åpne kontorlandskap eller spontane sosiale settinger. Hvorfor jeg kan få en intens motstand mot ting jeg egentlig vil gjøre. PDA står for Pathological Demand Avoidance, eller mer nyansert: et ekstremt behov for autonomi og kontroll, ofte knyttet til autisme. Og ja, det påvirker hverdagen. Jeg kan gå i vranglås av setninger som “du må bare gjøre sånn” eller “kan ikke du bare...”. Det føles som om hele systemet mitt protesterer. Jeg har brukt et helt liv på å finne smutthull, forhandle med meg selv, og late som jeg har kontroll – bare for å overleve helt vanlige
krav.

Nå bygger jeg meg selv på nytt. Uten masker. Uten konstant tilpasning. Det er skummelt, men også frigjørende. Og det mest absurde av alt? Det viser seg at jeg ikke er vanskelig – jeg er nevrodivergent.

Og for første gang i livet føles det som en forklaring, ikke en unnskyldning.

Hvis du lengter etter ærlige ord, humor, sårbarhet og innsikt fra noen som virkelig vet hvordan det er å leve med en nevrodivergent hjerne – da må du sjekke ut @medhjerteforhjernen på Instagram. Her får du mer enn bare fag – du får ekte erfaringer og kloke refleksjoner fra innsiden. Følg henne, og bli klokere både på deg selv og andre.

Hva kan du gjøre nå?

Kjenner du deg igjen? Start med små steg. 

• Vil du lese mer? ADHD-hjernen, stress og utbrenthet – uvennskapelig triangel
• Last ned gratis: Kickstart ditt ADHD-vennlige liv med en 24 dager Challenge, hvor du vil lære enkle teknikker for å sette grenser, finne tid til egenomsorg, og bygge systemer som fungerer for din ADHD-hjerne.
• Klar for noe mer? Å leve med ADHD, uten å vite hvordan hjernen fungerer, kan fylle deg med vonde følelser, lav selvfølelse og lite trivsel i livet. Jeg har utviklet en veiledningspakke som er skreddersydd for deg som ønsker muligheten til å dypdykke ned i hvordan ADHD påvirker dine tanker, følelser og handlinger.