Planlegging av fremtidige aktiviteter med dagens kapasitet

Men jeg hadde jo lyst da jeg sa ja? 

Har du noen gang laget en avtale du oppriktig gledet deg til, for så å komme til dagen og tenke:

Hvem i alle dager var det som syntes dette var en god idé?

Det var deg. Og det rare er at du faktisk mente det da du sa ja. Du hadde lyst. Kanskje skikkelig lyst. Hodet var med, kroppen var med, og bare tanken på det du skulle ga energi. Så går det noen dager, og plutselig sitter du der og ønsker aller mest at hele avtalen skal forsvinne av seg selv.

Jeg kjenner denne kontrasten godt. Og etter at jeg skrev om min egen frykt for de gode ADHD-dagene, fikk jeg en e-post fra en leser som beskrev den på en måte jeg tror mange vil kjenne seg igjen i.

Hun fortalte at hun kunne si jaaaa(!) til alt på gode dager, og senere ikke forstå hvordan hun hadde klart å lage alle planene. Hun beskrev også hvordan hun kunne være superentusiastisk for noe sosialt én uke – og ende med å gråte på badegulvet før hun skulle dra uken etter.

Jeg tror ikke nødvendigvis noen av versjonene av henne tok feil.

Det er det som gjør uforutsigbar fungering så vanskelig.

Du planlegger fremtidens liv med dagens kapasitet

Når jeg er inne i en god periode, merker jeg hvor fort det skjer. Jeg møter mennesker som gir meg energi. Jeg får ideer. Jeg ser ting jeg kan bidra med. Hodet mitt sier jaaaa i omtrent alle retninger.

Og det føles fantastisk.

Problemet oppstår når hjernen oversetter:

«Jeg har masse energi akkurat nå»

til:

«Jeg har visst fått masse kapasitet.»

For det er ikke nødvendigvis det samme.

Avtalen du lager tirsdag formiddag skal kanskje gjennomføres fredag kveld. Og tirsdagshjernen aner strengt tatt ikke hvordan fredagshjernen kommer til å ha det. Ingen av oss kan forutsi egen kapasitet perfekt, men når fungeringen varierer mye, kan avstanden mellom den kapasiteten vi forestilte oss og den vi faktisk har når dagen kommer, bli ganske stor.

Da kan vi sitte igjen med den merkelige følelsen av å ha blitt sviktet av oss selv.

Men du klarte det jo?

Leseren som skrev til meg fortalte også om perioder hvor hun som sykepleier hadde sagt ja til ekstravakter i hytt og pine. På et tidspunkt jobbet hun åtte vakter på syv dager, noen ganger rett fra jobb på sykehuset og videre til legevakten. Og det interessante er:

Hun klarte det.

På det tidspunktet føltes det til og med helt greit. Det synes jeg illustrerer noe vi snakker altfor lite om når vi snakker om kapasitet. For spørsmålet er kanskje ikke bare:

«Klarer jeg dette?»

Et minst like viktig spørsmål er:

«Hva koster det meg å klare dette?»

Det er fullt mulig å gjennomføre noe kroppen ikke tåler særlig godt over tid. Vi kan holde tempoet oppe. Prestere. Være sosiale. Jobbe. Følge opp. Si ja. Få masse gjort.

Helt til regningen kommer.

Og fordi den ikke nødvendigvis kommer samtidig som belastningen, kan det være vanskelig å forstå sammenhengen.

De gode periodene kan faktisk være litt risikable

Jeg har skrevet tidligere at jeg kan bli litt redd når jeg kommer inn i en god periode. Ikke fordi jeg ikke vil ha dem.

Jeg elsker de gode periodene.

Jeg elsker engasjementet mitt, kreativiteten, menneskene jeg møter og følelsen av at hodet igjen vil ut i verden.

Jeg ønsker ikke å dempe den delen av meg.

.. Men jeg trenger noen rekkverk rundt den. For det er ikke nødvendigvis på de dårlige dagene jeg tar de største beslutningene om energien min.

Det gjør jeg på de gode.

Det er da jeg fyller kalenderen. 

Det er da jeg sier ja.

Det er da jeg får ideen om at jeg sikkert kan få plass til litt mer.

Og derfor har jeg etter hvert blitt mer opptatt av å beskytte den gode perioden enn å utnytte den maksimalt.

Selvforståelse gjør deg ikke nødvendigvis forutsigbar

Jeg vet mye mer om ADHD og AuDHD i dag enn jeg gjorde for noen år siden. Jeg kjenner mine egne mønstre bedre. Jeg forstår mer om nervesystemet, stimulering og energiregulering. Jeg oppdager signalene tidligere.

Men(!) jeg kan fortsatt ikke fortelle deg nøyaktig hvordan jeg kommer til å fungere neste torsdag.

Kunnskap har ikke gjort meg forutsigbar.

Den har gjort meg bedre rustet til å leve med uforutsigbarheten. Det synes jeg er en viktig forskjell. For ideen om at vi til slutt skal finne akkurat de riktige strategiene og oppnå en slags ideell ADHD-fungering, hvor kapasiteten er stabil og vi fungerer omtrent likt hver dag?

Det er helt ærlig en drømmetanke for meg.

Søvn varierer. Belastning varierer. Hormoner varierer. Sanseinntrykk varierer. Livet varierer. Selvfølgelig gjør kapasiteten det også.

Derfor står det «rote rundt i hagen» i kalenderen min

Dette er kanskje et litt merkelig eksempel på energiregulering, men før barna kommer hjem fra skolen har jeg satt av tid til å gå ut. Jeg kan rote rundt i hagen, plukke noen bær eller flytte på et eller annet jeg plutselig mener står helt feil, og så spiser jeg et proteinrikt måltid.

Det er ikke fordi hagearbeid og protein er en magisk ADHD-oppskrift.

Det er fordi jeg kjenner min hjerne og kropp. Etter en arbeidsdag trenger jeg en overgang før neste del av dagen begynner. Jeg trenger bevegelse, en annen type stimulering, mat og litt tid til å komme meg ut av hodet.

Det står i kalenderen fordi jeg vet hva som ellers skjer på gode dager:

Jeg jobber bare litt til.

Og litt til.

Helt frem til døren åpner seg og neste del av dagen allerede har begynt.

Bygg livet etter de dårlige ADHD-dagene

Dette er kanskje den største endringen jeg har gjort. Jeg prøver ikke lenger å bygge hverdagen ut fra hvor mye jeg klarer når jeg fungerer på mitt beste. Jeg prøver å bygge den slik at den også fungerer på en dårlig ADHD-dag.

Ikke fordi jeg forventer at dagen skal bli dårlig eller fordi jeg ønsker et mindre liv, men fordi jeg ønsker spillerom. På en god dag betyr det at jeg kanskje sitter igjen med overskudd. På en dårlig dag betyr det at hele konstruksjonen ikke nødvendigvis velter.

Og kanskje viktigst: Jeg slipper å bruke den dårlige dagen som et bevis på at jeg har mislyktes.

Den dårlige dagen er ikke den dårlige versjonen av deg

Leseren som skrev til meg avsluttet med noe jeg har tenkt mye på etterpå. 

Hun fortalte at hun fortsatt blir lei seg når hun ikke klarer å bidra med det samme overskuddet og den samme energien til menneskene rundt seg.

Jeg tror det ligger noe viktig der. For når forskjellen mellom gode og dårlige dager er stor, er det lett å begynne å dele seg selv opp på samme måte.

Den produktive meg.

Den sosiale meg.

Den engasjerte meg.

Den gode meg.

Og så kommer dagen hvor kapasiteten er lav, men det er ikke en dårligere versjon av deg. Det er det samme mennesket med en annen mengde tilgjengelig kapasitet. Kanskje vi derfor ikke trenger å slutte å stole på de gode dagene.

..Men vi kan slutte å la dem bestemme hvor fullt livet vårt skal være.

For et ADHD-vennlig liv er kanskje ikke et liv hvor vi endelig lærer oss å fungere likt hver eneste dag.

Kanskje det er et liv som tåler at vi ikke gjør det.

Og for meg er det en mye mer realistisk form for mestring.