Har du noen gang brukt en hel dag på å tenke at du burde gjøre noe, uten at du kommer i gang?
Du vet hva som må gjøres. Oppgaven er ikke nødvendigvis vanskelig. Kanskje tar den bare ti minutter. Likevel skjer det ingenting. Timene går, du blir mer og mer frustrert, og til slutt ender du opp med dårlig samvittighet fordi du «kastet bort» enda en dag.
Mange beskriver dette som latskap eller dårlig selvdisiplin.
Jeg ser noe helt annet.
Noe av det fineste med jobben min er at jeg får oversette komplisert nevrobiologi til et språk som faktisk gir mening. Når noen forteller meg at de bruker hele dagen på å utsette, begynner ikke jeg å tenke at de mangler motivasjon.
Jeg begynner å tenke på hjernens fungering.
Det høres kanskje litt teknisk ut, men egentlig er det ganske enkelt. Dopamin er blant annet med på å gi hjernen signalet om å starte. Hos mennesker med ADHD/AuDHD reguleres dopamin annerledes enn hos de fleste andre. Det betyr ikke at du mangler dopamin, men at hjernen kan ha vanskeligere for å bruke det effektivt når den trenger det.
Det er derfor jeg sjelden tenker: «Hvorfor tok du deg ikke sammen?»
Jeg tenker heller: «Hva var det hjernen din manglet for å komme i gang?»
Før du begynner på en oppgave, skjer det mye i hjernen uten at du merker det.
Den vurderer blant annet:
Hvis hjernen svarer «nei» på flere av disse spørsmålene, blir det vanskeligere å få i gang startsignalet.
Da kan det se ut som om du velger å utsette. I virkeligheten prøver hjernen å finne noe annet som gir den den stimuleringen eller tryggheten den trenger.
Mange med ADHD/AuDHD har hørt hele livet at de bare må bli flinkere til å ta seg sammen. Problemet er at dette rådet ikke hjelper en hjerne som allerede strever med å komme i gang.
Det blir litt som å be en bil kjøre fortere når tanken nesten er tom. Du kan trykke hardere på gasspedalen, men det er ikke der problemet ligger.
Derfor handler ADHD-vennlige strategier sjelden om å presse seg mer. De handler om å gjøre det lettere for hjernen å starte.
Prokrastinering handler heller ikke bare om oppgaven, men den handler ofte om følelsene oppgaven vekker.
Hvis oppgaven føles uoversiktlig, kjedelig, krevende eller usikker, kan hjernen reagere med frustrasjon, overveldelse eller motstand. Da blir utsettelse en måte å regulere følelsene på. Ikke fordi du ønsker å utsette, men fordi hjernen forsøker å beskytte deg mot noe som oppleves ubehagelig.
Når vi forstår dette, blir det også lettere å møte oss selv med litt mer nysgjerrighet enn kritikk.
Dette er spørsmålet jeg ofte stiller i veiledning.
Ikke: «Hvorfor gjorde du det ikke?»
Men:
«Hva hadde gjort det lettere å starte?»
For noen handler det om å gjøre oppgaven mindre, mens for andre handler det om å skape mer interesse eller variasjon. Noen trenger en tydelig tidsramme. Andre trenger at noen sitter sammen med dem de første minuttene. Jeg liker konkurranser, og lager ofte det for å få litt spenning i oppgavene jeg skal løse.
Det finnes ikke én løsning som passer alle.
..Men det finnes nesten alltid en forklaring på hvorfor hjernen stoppet opp.
Noe av det viktigste jeg håper mennesker tar med seg etter en veiledning hos meg, er at de slutter å tolke alt de gjør som personlige svakheter. For når du forstår hva som skjer i hjernen, blir det lettere å møte deg selv med litt mer raushet.
Du er ikke lat.
Du er ikke umotivert.
Og du mangler ikke viljestyrke.
Hjernen din trenger bare litt andre forutsetninger for å komme i gang enn det mange rundt deg gjør.
Det betyr ikke at du aldri kommer til å streve med prokrastinering, men det betyr at du kan slutte å kjempe mot deg selv, og heller begynne å samarbeide med hjernen din.
Hvis du kjenner deg igjen i dette, er du ikke alene. Mange som kommer til ADHD- eller AuDHD-veiledning, tror først at de trenger mer disiplin eller bedre struktur. Ofte oppdager vi at det viktigste er å forstå hva hjernen trenger for å komme i gang. Når du ser det tydeligere, blir det også lettere å bygge en hverdag som spiller på lag med deg – i stedet for å kjempe mot deg.