Sannheten bak ADHD-Paralyse

 Har du noen gang sittet helt stille og sett at tiden går, samtidig som du vet akkurat hva du burde gjort? 

Meldinger burde besvares. Oppvaskmaskinen burde tømmes. Du skulle egentlig ha begynt på den oppgaven for en time siden.Likevel skjer det ingenting. Ikke fordi du ikke vil, men fordi det føles som om både hodet og kroppen har satt seg fast.

Jeg kjenner den følelsen godt.

I mange år trodde jeg at jeg bare måtte vente. Vente til adrenalinet ble stort nok. Vente til konsekvensene ble alvorlige nok. Først da klarte jeg å bevege meg.

Det gjorde at ADHD-paralyse ble koblet til stress, skam og følelsen av å mislykkes.

I dag ser jeg det helt annerledes.

Jeg ser ikke en person som ikke prøver

Når noen forteller meg at de sitter fast i ADHD-paralyse, tenker jeg aldri:

"Hvorfor gjør du det ikke bare?"

Jeg begynner å tenke på hjernen. For ADHD-paralyse handler sjelden om manglende vilje. Den handler om at hjernen akkurat der og da ikke klarer å regulere alle prosessene som trengs for å komme i gang.

Det ser ut som om ingenting skjer

Utenfra kan ADHD-paralyse se ut som passivitet, men inni hodet skjer ofte det motsatte. Tankene går i alle retninger, du prøver å prioritere, du prøver å velge, du prøver å starte.

Jo mer du prøver, desto mer overveldet blir hjernen.

Til slutt fryser hele systemet ditt.

Jeg pleier å forklare det som at hjernen har fått for mange faner åpne samtidig. Den vet ikke hvilken den skal åpne først eller hva som var i alle fanene.

Det handler om regulering – ikke motivasjon

Noe av det viktigste jeg ønsker at mennesker skal forstå, er at ADHD/AuDHD ikke først og fremst handler om motivasjon. Det handler om regulering.

Regulering av oppmerksomhet.

Regulering av følelser.

Regulering av energi.

Regulering av motivasjon.

Osv.

Når disse systemene blir overbelastet, kan hjernen havne i en slags fastlåst tilstand. Mange beskriver det som hjernetåke, mens andre sier at kroppen føles lammet. Noen opplever begge deler samtidig.

Dopamin er en viktig del av forklaringen

Da jeg begynte å fordype meg mer i nevrobiologien bak ADHD/AuDHD, var det én sammenheng som virkelig ga mening. Vi med ADHD er ofte ekstra sårbare for paralyse når hjernen er i underskudd av dopamin. Dopamin blir ofte omtalt som hjernens belønningshormon, men det er så mye mer enn det. Det er også med på å hjelpe oss i gang.

Når dopaminsystemet ikke gir hjernen nok drivkraft, kan selv oppgaver vi egentlig har lyst til å gjøre føles umulige å starte. Du får imidlertid ikke dopamin med mindre du begynner å bevege deg.

Det betyr ikke at du mangler vilje. Det betyr at hjernen akkurat da mangler det startsignalet den trenger.

Hva hjelper når hjernen har låst seg?

Mange tror løsningen er å bli mer strukturert. Jeg tror det viktigste er å forstå hvorfor paralysen oppstod. Deretter kan vi hjelpe hjernen tilbake.

Noen ganger handler det om å øke stimuleringen litt. En kort gåtur, musikk, bevegelse eller mat kan gi hjernen et lite dytt i riktig retning.

Andre ganger handler det om å få tankene ut av hodet. Når alt ligger lagret i arbeidsminnet samtidig, blir det nesten umulig å prioritere. Da kan en enkel «brain dump» gjøre mer enn enda en huskeliste.

Og kanskje det viktigste av alt: Bli nysgjerrig på hva som skjedde rett før du låste deg.

• Var du overstimulert?
• Hadde du sovet dårlig?
• Ble oppgaven for stor?
• Var du redd for å gjøre feil?
• Har du sittet passiv for lenge?

Bak ADHD-paralyse finnes det nesten alltid en forklaring.

Fra selvkritikk til forståelse

Hvis det er én ting jeg håper du tar med deg etter å ha lest dette, så er det dette: ADHD-paralyse betyr ikke at du er lat.

Den betyr heller ikke at du ikke vil. Den forteller at hjernen din akkurat da strever med å regulere alle prosessene som skal til for å komme i gang. Når vi forstår det, kan vi slutte å kjempe mot oss selv. Da kan vi heller begynne å spørre:

Hva er det hjernen min trenger akkurat nå?

Hvis du kjenner deg igjen i dette, er du ikke alene. Mange som kommer til ADHD- eller AuDHD-veiledning beskriver ADHD-paralyse som noe av det mest frustrerende de opplever. Sammen prøver vi sjelden å presse hjernen mer. Vi prøver heller å forstå hvorfor den stoppet opp, og hva som skal til for at den kan komme i gang igjen.